– Men mamma, racerbilen e jo svart!!! Femåringen står i soveromsvinduet og studerer bilen pappa kom med i natt. Nå vil han følge med på når «racerbilen» skal starte. Mamma ha jo forklart hvorfor pappa har vært borte i helga, og vist bilder av bilen. Den var kobberfarget.

Jeg feller ned taket. Selvsagt skal jeg kjøre åpent, selv om klokka bare er litt over seks, og temperaturen er skarve fjorten grader.

Mens jeg snur i enden av gata vår, kommer jeg på at veska mi står igjen på arbeidsrommet. Idet jeg steger opp for å hente den hører jeg en gråtkvalt guttestemme: – Det va’ kje noke racerbil, mamma, han laga ikkje lyd!!!

Jeg kjente på et snev av den samme skuffelsen selv, faktisk, idet jeg hentet bilen hos Brages i Ålesund. Av en eller annen grunn var jeg sikker på at karavane-i8’en var i fargen E-Copper, den som figurerer på alle pressebildene.

Oppdraget var å transportere bilen til neste karavanestopp: Biltreff AS i Førde. Og, for på en måte å toppe den litt grå søndagsstemningen, hadde tidenes godværsperiode – årets pangstart på sommeren – bestemt seg for å ta en pause akkurat denne søndagen. Skyene henger tungt og lavt dit jeg har tenkt meg, og termometeret i bilen viser fattige ti grader i det jeg «fyrer opp».

Da blir det tak fra start. Tett trafikk langs E39 gjør at det også blir Comfort-modus og mye bruk av el-motoren de første syv milene.

Der og da tar jeg meg i å tenke: Hva er poenget? Joda, jeg sitter lavt, og både interiøret og utsikten, spesielt i speilene, vitner om at det ikke er min vanlige 5-serie jeg kjører.

Men komforten er ikke så langt unna. Lydnivået er sivilisert, bare med en svak sus fra hjulene, og selv om den er noen hakk mer kontant i bevegelsene enn familiefrakteren, er fjæringskomforten helt upåklagelig.

Jeg tar meg derfor litt beskjemmet i å bruke tiden på akkurat samme måte som jeg trolig ville ha gjort i 530d’en: Jeg ringer både hit og dit, og bare triller med trafikken.

Med slik kjøring holder i8’en omtrent brosjyretallene i forbruk på disse sju milene. Jeg registrerer 0,32 liter per mil idet jeg stopper etter krysset i Åheim for å felle ned taket for første gang.

Nei, det er ikke blitt noe særlig varmere, og nei, det er ikke så mye lysere ut mot havet i vest. Men nå skal det kjøres. Da skal ikke en roadster ha taket på, så sant den ikke er truet av oversvømmelse.

Jeg leter forgjeves etter «Sport» som egen kjøreprogramknapp i i8. Her er det bare «Comfort» og «Eco Pro» på vippebryteren ved girspaken. Men ved å vippe hele girspaken over i manuell/Sport, skjer det saker:

Forbrenningsmotoren slutter å ta pause så snart den ser muligheten til det, og lyden blir en helt annen. Jada, det er designerlyd. Den tresylindrede turbomotoren bak ryggen min har hjelp av høyttalerne for å levere det hissige snerret jeg hører idet jeg drar på utover mot Stadlandet.

Jeg velger raskt å ta over giringen selv, i første omgang bare med å vippe inn et lavere gir med venstre hendel på rattet. Da kommer også turtall og girindikator opp i head-up displayet – akkurat som på en M-bil!

Det slår meg likevel, mens jeg begynner å bli litt kjent med bilen gjennom de varierte svingpassasjene langs Vanylvsfjorden inn mot Kjødepollen: Nei, en M-bil er det ikke. Jeg har jo for eksempel M4 CS friskt i minnet. Dette er noe annet.

Styringen, balansen i bilen med pådrag ut av svingene, og selvsagt lyden. Ja, smaksnyansene her er umiskjennelig BMW, men av de valørene jeg kjenner fra modeller med xDrive og andre iPerformance-biler – ikke M.

Så guttungen har egentlig helt rett: i8 Roadster er ingen «racerbil». Det er en sportsbil. En åpen sportsbil, selvsagt, og da det som tradisjonelt blir omtalt som «sportsvogn».

Det er en betegnelse som har historisk sus, og vel så sterke aner til England og Italia som til Tyskland. For mange med et nært og kjært forhold til slike biler, vil «elektrisk» og «sportsvogn» i samme setning utløse allergiske reaksjoner.

Jeg kjenner litt på det selv også, nå tidlig på turen, jeg skal innrømme det. Det klør kanskje litt i håndflatene. Men kløen er i ferd med å gi seg allerede før jeg tar middagspausen hos min søster ute på Stadlandet.

Etter å ha tatt litt bilder ute i havgapet må jeg krype til korset: Tak og oppvarming, takk! Da kommer den litt smådopede motorlyden enda tydeligere fram, og fraværet av vindsus gjør også at jeg hører hvordan elmotoren jobber: En svak summing forfra bekrefter at forhjulene er med på leken ut av hver en sving på veien tilbake mot E39.

Passasjen over Maurstadeidet er en av mine virkelige favorittveier, spesielt fra nord. Veien slynger seg oppover den lille fjellsiden, med serpentinsvinger som er så åpne og oversiktlige at det er en fryd.

Med en motorsterk bakhjulstrekker gjør slike svinger fristelsen til å la den logre litt nesten uimotståelig. I min lille Lotus, er dette en perfekt plass å virkelig kjenne på midtmotorbalansen. Men hva med i8 Roadster?

Idet jeg nærmer meg T-krysset, ser jeg det som garantert er restene av ferjekøen fra Koparnes. 5-6 biler i følge, pent og pyntelig. Siden jeg kjenner veien her, blir beslutningen opplagt: Ingen vits i å ligge bak og lunke, men heller ingen mening i å prøve å bryte seg forbi hele ferjekøen opp gjennom svingene.

Jeg stopper og feller ned taket. På med både fleecen, og vindtett jakke utenpå. Litt sjekking av telefonen og noen kjappe meldinger rekker jeg også, mens jeg hele tiden følger med i speilet at det ikke kommer flere …

Nei, jeg gir ikke full gass idet jeg triller ut på veien igjen. Ikke racerbil, ikke racerbane. Men jeg mater på opp gjennom lia, akkurat det jeg synes bilen fortjener.

Og nå begynner jeg å få den litt under huden. «Bare» sekstrinns girkasse? Helt fint, her er de gode, gamle 2-girssvingene fortsatt det.

Ingen grunn til å bremse noe særlig inn i svingene i motbakke heller, kjenner jeg. Bare å la slippe på. Forhjulene skjærer uansett inn, rene skjær, og fra midten og ut er det bare å mate på med begge to – altså både forbrennings- og elmotoren – i perfekt samspill.

Akkurat her slipper den siste resten av håndkløen. Fornøyelsen av å leke med all tilgjengelig friksjon fra alle fire hjul er et effektivt antihistamin for min del. Kjøreopplevelsen er nemlig ikke klinisk og «bilspillaktig». i8 Roadster er også sanselig og involverende, bare jeg får kalibrert mitt eget system …

Over Maurstadeidet blir jeg også minnet på en annen gammel erkjennelse: Det er en grunn til at jeg kjøpte en Elise som vestlandsleketøy, ikke en Exige.

Til banekjøring vil jeg ha en lukket, stiv kupecelle og gjerne også en stor hekkvinge. Men her, for mest mulig kjøreopplevelse i moderat fart, da er åpen bil mitt soleklare valg.

Jeg stopper på Nordfjordeid for å sjekke når neste ferje går fra Lote: Hæ, nesten en hel time? Da blir det kveldsmat og tenkepause: Er det mulig å få noen til å hente meg i Førde, selv om det blir så sent?

Ja, sikkert, men det er jo også en mulighet rett og slett å kjøre hjem, og så heller stå opp tidlig for å rekke levering av bilen til karavanestart i Førde mandags morgen.

Valget var overraskende enkelt: 120 km ekstra, langs min faste referansevei, i i8 Roadster? Ja takk!

Denne ekstrarunden gir meg også mulighet til virkelig å kjenne på spennvidden i en i8: jeg nyter etter hvert å trille lydløst gjennom 50- og 60-sonene på veien. Jeg plugger også i ladekabelen hjemme, for å stille med fulladet samvittighet til start neste dag.

Det er bare å innse: Det «racerbilvrælet» min sønn hadde håpet på da jeg startet opp hjemme, er i ferd med å gå ut på dato. Om jeg får sjansen til, om noen år, å ta med ham med på et skikkelig billøp, er det mest trolig Formel E som gjelder, ikke Formel 1 …

Det betyr ikke at racingen dør. Elektrifisering betyr heller ikke at sportsbiler vil slutte å fascinere. Men vi trenger nok litt tid til å kalibrere oss, både liten og stor.